Igaar klippet hun jaggu meg opp saaret mitt! Innfeksjonen gjorde slik at det sprakk nesten nederst i saaret, og masse veldig ekkel betennelse rant ut. Jeg og Eirik hadde laant oss bil, for endelig aa se kysten sammen. Det gjorde vi, og det var nyyyydelig!! Costa Rica ER costa RICA. Vi hadde en utrolig koslig kveld, og vi sov i bilen paa en parkeringsplass. Puerto Viejo heter det, det ligger ca 3-4 timer ned sor-vest for San Jose, paa den Caribiske siden. Men saa da vi vaaknet hadde saaret altsaa sprukket, og jeg maa aerlig innromme at det var vanskelig for meg aa holde meg rolig. Jeg fikk naermest panikk daa jeg saa aapningen inn i magen. Dette hores kanskje voldsomt dramatisk ut, men hullet var ikke stort, og vi dro rett til naermeste klinikk og fikk bandasjert det godt opp. Jeg hadde heldigvis ekstra teip og bandasje som jeg hadde brukt daa vi solte oss. Den fikk jeg godt bruk for. Vi dro tilbake til San JOse, og fikk se kirurgen som sa at dette var forholdsvis vanlig etter en mage-operasjon, ettersom det var et "skittent" omraade. Saa klippet hun jaggu meg opp saaret mitt! Det var bare litt av det, men jeg saa en saks, og hun presset noe greiser nedi saaret, -det fant jeg siden ut at maatte ha vaert bedovelse, men der og da trodde jeg det var lim, og at hun presset saaret sammen med "saksen". Da jeg reiste meg saa jeg at det var feil, og at hun hadde aapnet saaret enda mere. Saa stappet hun noe bommulsgreier nedi, og det hele var kort fortalt en meget traumatisk opplevelse for meg. Det er det forsaavidt fortsatt, med aapent saar, og noe greier festet i aapningen. Jeg bruker jo selfolgelig ogsaa steril bandasje utenpaa...
Og saa er det bestemt, bestilt og betalt - jeg kommer hjem paa onsdag, og etter mitt "tilbakefall" i gaar, gleder jeg meg fryktlig til aa komme hjem! Eirik dro rett i sted, og naa er jeg her aleine til tirsdag morgen, da gaar flyet mitt.
Gleder meg til aa se nesten alle hjemme, utenom de som ikke er der, Johannes og Andreas f. eks... Det er jo litt trist. Men saa gleder jeg meg til pappa sin kokkelering, mamma som har vasket og stroket sengetoyet mitt... :) min egen seng, Maria som ligger ved siden av meg :) Oda som logrer med halen, dusjen paa bones, Vaage med alle kompiser!, osv osv. Og saa gleder jeg meg egentlig veldig til 17. mai... hehe.
Saa er sporsmaalet saa om dette er slutten paa turen min.. Men det er det ikke. Jeg skal fortsette, forhaapentligvis i mai, allerede, ca 23. Gouda, reiseforsikringen dekker hjemturen min naa, og kanskje ogsaa utreisen min seinere, etter friskemelding av legen. Da skal jeg gjore turen ferdig - Mexico, Beliz, Guetemala, New York, Cuba (den siste haaper jeg paa aa faa ombooket!!). Og da kommer jeg sikkert til aa fortsette aa skrive!! Har vaert kjempe kult at saa mange har lest her, det har kanskje gjort at jeg ikke har folt meg helt mutters aleine.
Med haap om videre lykke og reiseglede, H
søndag 19. april 2009
søndag 12. april 2009
Vel, paa onsdag tok meg og Eirik inn paa hostel. Vi bor her fremdeles, og tenker aa skifte sted paa tirsdag. Til naa har vi tatt livet fullstendig med ro. Kysten frister, men legene har bedt oss bli i San Jose, ihvertfall til etter sjekken paa tirsdag. Saa vi har istedet funnet oss en deilig park- vi kaller den 'stranden', bare 10-15 min gange, der vi har tilbrunget et par dager. Saa har vi spilt masse cachu, gleder meg veldig til aa komme hjem aa spille det med folk hjemme, tror pappa, Andreas og Johannes spesielt vil like spillet...
Forste dagen paa hostellet maatte jeg paa toalettet. Skropelig som jeg var holdt jeg i vasken som stotte da jeg skulle sette meg ned paa setet- raste hele vasken ut av veggen og det sprutet vann over hele badet! Jeg skyndet meg aa ta paa meg klaer igjen, samtidig som jeg ropte paa Eirik.. hehe, det rant vann utover hele rommet, og det var ganske saa dramtaisk. Staben paa hostellet hjalp selvfolgelig til, og vasken var tilbake paa plass etter kun en times tid.
For to dager siden fant vi ut at vi ville paa kino. Vi dro, og koste oss saa mye den forste filmen at vi gikk jaggu meg aa saa en til! hehe.... San Jose har enda ikke vist oss sitt natteliv, og vi har generelt sett ikke gjort noe spesielt i det hele tatt. McDonalds, KFC, BurgerKing, PolloyFritas, PizzaHut, osv... Det er saa veldig mye mer billig og enkelt aa spise fastfood, huff oghuff. Men saa har jeg laget middag et par dager ogsaa.
Naa er det slik at sjanse for at jeg kommer hjem snart er ganske stor. Legene anbefaler meg det, og jeg vet vel egentlig at de har rett. Vet ikke hvor mye jeg kommer til aa orke aa reise rundt omkring naa- med tung sekk, lange buss-/flyturer. Uansett kommer jeg til aa reise nedover igjen etter en maaneds tid, og fullfore den biten der Eirik og jeg har planlagt Mexico-Beliz-Guetemala-New York. Cuba kommer med andre ord mest sannsynlig til aa maatte vente til en annen gang. Det er jo likevel ikke helt sikkert med tanke paa forsikring, hva de dekker, osv. Det er jo begrenset hva jeg kan faa til med min skrale okonomi.
Kanskje vi sees til uken, mange av oss.. Det hadde vaert fint. Skriver snart igjen.. Er jo veldig spent paa hva den endelige diagnosen blir...
Klemmer H
Forste dagen paa hostellet maatte jeg paa toalettet. Skropelig som jeg var holdt jeg i vasken som stotte da jeg skulle sette meg ned paa setet- raste hele vasken ut av veggen og det sprutet vann over hele badet! Jeg skyndet meg aa ta paa meg klaer igjen, samtidig som jeg ropte paa Eirik.. hehe, det rant vann utover hele rommet, og det var ganske saa dramtaisk. Staben paa hostellet hjalp selvfolgelig til, og vasken var tilbake paa plass etter kun en times tid.
For to dager siden fant vi ut at vi ville paa kino. Vi dro, og koste oss saa mye den forste filmen at vi gikk jaggu meg aa saa en til! hehe.... San Jose har enda ikke vist oss sitt natteliv, og vi har generelt sett ikke gjort noe spesielt i det hele tatt. McDonalds, KFC, BurgerKing, PolloyFritas, PizzaHut, osv... Det er saa veldig mye mer billig og enkelt aa spise fastfood, huff oghuff. Men saa har jeg laget middag et par dager ogsaa.
Naa er det slik at sjanse for at jeg kommer hjem snart er ganske stor. Legene anbefaler meg det, og jeg vet vel egentlig at de har rett. Vet ikke hvor mye jeg kommer til aa orke aa reise rundt omkring naa- med tung sekk, lange buss-/flyturer. Uansett kommer jeg til aa reise nedover igjen etter en maaneds tid, og fullfore den biten der Eirik og jeg har planlagt Mexico-Beliz-Guetemala-New York. Cuba kommer med andre ord mest sannsynlig til aa maatte vente til en annen gang. Det er jo likevel ikke helt sikkert med tanke paa forsikring, hva de dekker, osv. Det er jo begrenset hva jeg kan faa til med min skrale okonomi.
Kanskje vi sees til uken, mange av oss.. Det hadde vaert fint. Skriver snart igjen.. Er jo veldig spent paa hva den endelige diagnosen blir...
Klemmer H
onsdag 8. april 2009
Costa Rica, kalles det heromkring. Det skal vaere fordi det er saa deilig og rikt kystlandskap paa begge sider av landet.. Det er det sikkert ogsaa. Jeg for min del kom hit forrige tirsdag, greit nok det, det regnet daa, saa ikke store stasen. Jeg traff min gode venninnde Helena, og sammen planla vi aa reise til kysten en-to dager for vi skulle tilbake til San Jose og treffe Eirik som skulle komme fredag. Saa vi dro, med godt mot og smaa sekker til en strand som heter 'Dominical'. Den ligger paa midtvestkysten av Costa og hadde gode rykter paa seg. Busskoordinasjonene derimot var helt paa trynet, og vi tilbrakte store deler av forste dag, onsdagen, i en bygd en time unna, Perez. Heldigvis var det kunstfestival der, saa det var litt ting aa se paa, og vi koste oss...
Endelig fremme ved Dominical, det regnet, vi gikk aa la oss. Dagen etter vaaknet vi ganske tidlig, og var begge klare for en full dag i strandsol og badevaer. Det var ganske bale aa bade der i utgangspunktet, vi horte om en mor og datter som hadde druknet fire dager for vi kom paa stranden... Saa vi skulle vaere forsiktige aa bare kun der det var livvakter og slikt. Da klokken naermet seg halv to torsdagen, fant vi plutselig ut at det var siste buss vi kunne ta hvis vi ville rekke tilbake til San Jose samme dag gikk innen ti minnutter. Det maatte vi jo, Eiriken kom jo tidlig dagen etter og vi hadde lovet aa treffe han. Vi rakk det saa vidt, vell og bra var det, men her startet de uutholdelige magesmertene som fulgte meg resten av kvelden. Vi reiste i 4 timer, og da jeg begynte aa graate, spurte Helena en dame paa bussen om en legevakt vi kunne dra til. Hun nevnte et sykehus, Hospital Clinica Biblica. Det laa bare 200 meter fra bussterminalen der vi gikk av. Vi dro opp dit med en gang, og inn med oss paa akutten, der de etter et par timer konstaterte at jeg maatte opereres, jeg hadde blindtarmbetennelse. Helena, engelen min, hjalp med alle forsikringspapirer, og alt ordnet seg, og jeg gikk inn i full narkose, omtrent klokken 3 den natten. Da jeg vaaknet dagen etterpaa, lettere omtaaket, kom Eirik! Det var saa godt aa se han igjen! Kirurgen kom inn litt etter, og forklarte meg at det ikke hadde vaert blindtarmen som hadde vaert problemet likevel. Det var en del av det, men operasjonen ble mye storre enn den i utgangspunktet var planlagt aa vaere. Vet enda ikke hva det er for noe, men det har i hvertfall vaert en slags masse rundt blindtarmen, en stor masse. 30 cm av tykktarm og 12 cm av tynntarm ble ogsaa fjernet. Saa laa jeg der. 5 dager tilsammen. Takker Gud for Eirik og Helena, de holdt meg med godt selskap. Av og til maatte jeg be dem vaere stille saa jeg ikke skulle le saa mye, for det gjorde dritt vondt. Og saa var jeg og Eirik paa date i sykehuscafeen et par ganger, det var veldig koslig. Provde aa laere ham 'cachu', men vil ikke gi vekk alle de gode triksnene helt endaa...
Naa er Helena dratt til nordvest kysten her, Montezuma, mens jeg og min kjaere tenker aa bli her i San Jose til jeg skal inn paa sjekk igjen, tirsdag. Saa reiser jo han hjem, og alt ettersom, kan det hende jeg blir nodt til aa folge med............. Det ville vaert veldig trist, aa ikke aa faa oppleve Cuba, saa jeg haaper egentlig velidg at jeg kan klare aa reise videre med Helena den 17. april.
Men slik at det ikke er noget tvil, saa har jeg det bra. Jeg kan enda ikke si etter egen erfaring at Costa Rica er en 'costa rica', men kanskje jeg faar si det en gang i fremtiden. Jeg er paa bedringens vei, og saarene har forlengst begynt aa gro. Gleder meg til aa komme hjem aa vise det store, stygge arret mitt. Saa var det ikke dumt, hvis det var godt for noget.
Mvh H
Endelig fremme ved Dominical, det regnet, vi gikk aa la oss. Dagen etter vaaknet vi ganske tidlig, og var begge klare for en full dag i strandsol og badevaer. Det var ganske bale aa bade der i utgangspunktet, vi horte om en mor og datter som hadde druknet fire dager for vi kom paa stranden... Saa vi skulle vaere forsiktige aa bare kun der det var livvakter og slikt. Da klokken naermet seg halv to torsdagen, fant vi plutselig ut at det var siste buss vi kunne ta hvis vi ville rekke tilbake til San Jose samme dag gikk innen ti minnutter. Det maatte vi jo, Eiriken kom jo tidlig dagen etter og vi hadde lovet aa treffe han. Vi rakk det saa vidt, vell og bra var det, men her startet de uutholdelige magesmertene som fulgte meg resten av kvelden. Vi reiste i 4 timer, og da jeg begynte aa graate, spurte Helena en dame paa bussen om en legevakt vi kunne dra til. Hun nevnte et sykehus, Hospital Clinica Biblica. Det laa bare 200 meter fra bussterminalen der vi gikk av. Vi dro opp dit med en gang, og inn med oss paa akutten, der de etter et par timer konstaterte at jeg maatte opereres, jeg hadde blindtarmbetennelse. Helena, engelen min, hjalp med alle forsikringspapirer, og alt ordnet seg, og jeg gikk inn i full narkose, omtrent klokken 3 den natten. Da jeg vaaknet dagen etterpaa, lettere omtaaket, kom Eirik! Det var saa godt aa se han igjen! Kirurgen kom inn litt etter, og forklarte meg at det ikke hadde vaert blindtarmen som hadde vaert problemet likevel. Det var en del av det, men operasjonen ble mye storre enn den i utgangspunktet var planlagt aa vaere. Vet enda ikke hva det er for noe, men det har i hvertfall vaert en slags masse rundt blindtarmen, en stor masse. 30 cm av tykktarm og 12 cm av tynntarm ble ogsaa fjernet. Saa laa jeg der. 5 dager tilsammen. Takker Gud for Eirik og Helena, de holdt meg med godt selskap. Av og til maatte jeg be dem vaere stille saa jeg ikke skulle le saa mye, for det gjorde dritt vondt. Og saa var jeg og Eirik paa date i sykehuscafeen et par ganger, det var veldig koslig. Provde aa laere ham 'cachu', men vil ikke gi vekk alle de gode triksnene helt endaa...
Naa er Helena dratt til nordvest kysten her, Montezuma, mens jeg og min kjaere tenker aa bli her i San Jose til jeg skal inn paa sjekk igjen, tirsdag. Saa reiser jo han hjem, og alt ettersom, kan det hende jeg blir nodt til aa folge med............. Det ville vaert veldig trist, aa ikke aa faa oppleve Cuba, saa jeg haaper egentlig velidg at jeg kan klare aa reise videre med Helena den 17. april.
Men slik at det ikke er noget tvil, saa har jeg det bra. Jeg kan enda ikke si etter egen erfaring at Costa Rica er en 'costa rica', men kanskje jeg faar si det en gang i fremtiden. Jeg er paa bedringens vei, og saarene har forlengst begynt aa gro. Gleder meg til aa komme hjem aa vise det store, stygge arret mitt. Saa var det ikke dumt, hvis det var godt for noget.
Mvh H
mandag 30. mars 2009
Siste dag i La Paz, og jeg sitter paa internettet.... Igaar var jeg paa noe som kalles Cholitawrestling.. Kvinnekamp, eller bitchfight.. En meget spesiell opplevelse. Det ble litt i ekstreme laget mot slutten da de kastet hverandre over til publikun, og det kom ut menn i grusomme kostymer med ferskt slaktet lamalaar som de denget rundt paa mennesker, ogsaa publikum! Det ble litt smaakaos, og jeg lop rundt for aa ungaa dem, og klarte heldigvis det. Like heldig var desverre ikke en petit engelskjente som ble slaatt flere ganger, og maatte til sykehuset med aapent saar rett under oyet.. ganske dramatisk, rett og slett, men absolutt en opplevelse jeg vil huske en stund.
Jeg var innom et museum her i sentrum, med "contemerary art". Var en kjempe kjekk tilfeldighet at jeg havnet der, og saa masse god kunst. Det var for det meste bolivianske kunstnere, mye pupper og Che. Men det var ogsaa noe som stakk seg ut som noe mer spesielt.
Imorgen reiser jeg til Costa Rica, endelig... Jeg haaper at helse og alt blir bedre nede paa lavlandet. Naa rumler magen faelt, og jeg har vaert her inne alt for lenge....
Skriver snart igjen. H
Jeg var innom et museum her i sentrum, med "contemerary art". Var en kjempe kjekk tilfeldighet at jeg havnet der, og saa masse god kunst. Det var for det meste bolivianske kunstnere, mye pupper og Che. Men det var ogsaa noe som stakk seg ut som noe mer spesielt.
Imorgen reiser jeg til Costa Rica, endelig... Jeg haaper at helse og alt blir bedre nede paa lavlandet. Naa rumler magen faelt, og jeg har vaert her inne alt for lenge....
Skriver snart igjen. H
onsdag 25. mars 2009
Jeg husker godt Mariann og Mari i 5, 6, eller 7 klasse.. De hadde funnet ut at de skulle starte barnehjem i Bolivia. At det var akkurat Bolivia var en gaate, for det var bare et navn de nesten trodde de hadde funnet paa, og var superoverrasket da de fant det siden paa kartet.. Arbeidsfordelingen husker jeg ikke, men de engasjerte en hel del av oss jentene, og vi skulle strikke, lage mat og styre paa. De ante ikke hvor rett de hadde om behovet her iallefall. Aa si at ting her er haaplost, gjor det nettopp det, men det er saa naermt til haaploshet som jeg aldri har opplevd det. Det er aerlig talt vanskelig for meg aa vaere her oppe, fysisk, pga av hoyden - kroppen min faar ikke nok oksygen og jeg klarer rett og slett ikke bli frisk -, eller psykisk, fattigdommen slaar meg hardt i magen, og jeg blir rett og slett fysisk enda daarligere...
Igaar fikk jeg hore at en gutt paa barnehjemmet der Kristine, en av de norske jentene, jobber dode. Han kunne ikke snakke - han var stum, og hadde blitt kvalt av sitt eget oppkast i sovne.
Historier om barn som ble foreldrelose "litt og litt" pga foreldrenes alkoholisme. Barn som er kronisk forkjolet av den enkle grunn at de ikke bruker sokker. Tidligere president som ranet Den Nasjonale Bank og lever i sus og dus i USA et sted. Narkotikatrafikken som stadig vokser, kokaplanter tar over frukt- og gronnsaksplantasjonen. Det blir dyrere for bolivianeren aa leve med et ok kosthold siden import selvfolgelig er et dyrere alternativ.. Underernaering er den aller vanligste sykdommen her blandt barn, og 8 aaringer ser ut som de er 5..
Vi var ogsaa paa besok til det aller fattigste omraadet her i La Paz, "El Alto", en egen by, egentlig, som ligger 300 meter hoyere enn La Paz paa hoysletten. Barna der er nydelige og glade og tilsynelatende fulle av livslyst. Jeg og Helena var hjemme hos en familie paa 7, og kampen om aa overleve gjemmer seg bak husveggene og mange lag med klaer. Foreldrene har et lite laan i banken som de ikke klarer aa betale ned, fordi de sitter paa gaten og selger gensre til 1 krone og 50 ore, eller bygger veier og blir betalt 4 kroner meteren... Smaa barn paa 3-4 aar sitter hjemme helt aleine mens mor er ute paa arbeid, faar minimalt med tilsyn. Alt dette, og daarlig hygiene, ingen som helst form for helseordning, dvs denne ordningen er bare alt for dyr for dem som i utgangspunketet ikke eier naalen i veggen. Det er rett og slett bare vondt aa se det. Den politiske situasjonen er nearmest latterlig. Den nyvalgte presidenten symatiserer med de fattige, saa han har rett og slett annsatt sin gode venninde uutdannet husmor som justisminister! Korrupsjon, egoisme, daarlige beslutninger fra staten.... Jeg tror jeg befinner meg i helvete paa jord. Og likevel har jeg det godt som fy... Masse inntrykk og vonde historier og bilder....
Helena Lilleaas tar godt vare paa meg da. Hun har vaert her i nesten to maaneder og er for aa si det teit, "vant til det". Men hun sier mye bra.. Det lille vi gjor, vi maa tro at det er bra det og, ikke glemme gleden vi har spredt ilopet av en dag.. Helena og familien gav en pengesum til arbeidet hun var med paa oppe paa El Alto. Det var ingen voldsom sum, men alt man fikk kjopt for dem var flott! De kjopte ulltepper, ris, sukker, pasta og olje til 7 familier! Dette var de aller fattigste familiene paa daghjemmet, og aa faa lov aa vaere med aa se gleden i oynene deres da de fikk disse enkle tingene var nydelig. Jeg faar prove aa ta med meg dette, og naere haapet om en bedre fremtid for dem her i La Paz og El Alto...
Jeg vet ogsaa hva 23. mars er.... Det er "dia del mar", havets dag. Det er ingen feiring, men mer et minne om det de en gang hadde for chilenerne tok kystomraadene deres.
Jeg merker at savnet hjem oker... Og jeg er mektig lei av hoyden... Med et lite haap, H
Igaar fikk jeg hore at en gutt paa barnehjemmet der Kristine, en av de norske jentene, jobber dode. Han kunne ikke snakke - han var stum, og hadde blitt kvalt av sitt eget oppkast i sovne.
Historier om barn som ble foreldrelose "litt og litt" pga foreldrenes alkoholisme. Barn som er kronisk forkjolet av den enkle grunn at de ikke bruker sokker. Tidligere president som ranet Den Nasjonale Bank og lever i sus og dus i USA et sted. Narkotikatrafikken som stadig vokser, kokaplanter tar over frukt- og gronnsaksplantasjonen. Det blir dyrere for bolivianeren aa leve med et ok kosthold siden import selvfolgelig er et dyrere alternativ.. Underernaering er den aller vanligste sykdommen her blandt barn, og 8 aaringer ser ut som de er 5..
Vi var ogsaa paa besok til det aller fattigste omraadet her i La Paz, "El Alto", en egen by, egentlig, som ligger 300 meter hoyere enn La Paz paa hoysletten. Barna der er nydelige og glade og tilsynelatende fulle av livslyst. Jeg og Helena var hjemme hos en familie paa 7, og kampen om aa overleve gjemmer seg bak husveggene og mange lag med klaer. Foreldrene har et lite laan i banken som de ikke klarer aa betale ned, fordi de sitter paa gaten og selger gensre til 1 krone og 50 ore, eller bygger veier og blir betalt 4 kroner meteren... Smaa barn paa 3-4 aar sitter hjemme helt aleine mens mor er ute paa arbeid, faar minimalt med tilsyn. Alt dette, og daarlig hygiene, ingen som helst form for helseordning, dvs denne ordningen er bare alt for dyr for dem som i utgangspunketet ikke eier naalen i veggen. Det er rett og slett bare vondt aa se det. Den politiske situasjonen er nearmest latterlig. Den nyvalgte presidenten symatiserer med de fattige, saa han har rett og slett annsatt sin gode venninde uutdannet husmor som justisminister! Korrupsjon, egoisme, daarlige beslutninger fra staten.... Jeg tror jeg befinner meg i helvete paa jord. Og likevel har jeg det godt som fy... Masse inntrykk og vonde historier og bilder....
Helena Lilleaas tar godt vare paa meg da. Hun har vaert her i nesten to maaneder og er for aa si det teit, "vant til det". Men hun sier mye bra.. Det lille vi gjor, vi maa tro at det er bra det og, ikke glemme gleden vi har spredt ilopet av en dag.. Helena og familien gav en pengesum til arbeidet hun var med paa oppe paa El Alto. Det var ingen voldsom sum, men alt man fikk kjopt for dem var flott! De kjopte ulltepper, ris, sukker, pasta og olje til 7 familier! Dette var de aller fattigste familiene paa daghjemmet, og aa faa lov aa vaere med aa se gleden i oynene deres da de fikk disse enkle tingene var nydelig. Jeg faar prove aa ta med meg dette, og naere haapet om en bedre fremtid for dem her i La Paz og El Alto...
Jeg vet ogsaa hva 23. mars er.... Det er "dia del mar", havets dag. Det er ingen feiring, men mer et minne om det de en gang hadde for chilenerne tok kystomraadene deres.
Jeg merker at savnet hjem oker... Og jeg er mektig lei av hoyden... Med et lite haap, H
mandag 23. mars 2009
Etter over en uke her i La Paz har jeg faatt mange nye venner, jeg har sett fine ting og steder, og jeg har sett ting som ikke har vaert noe fint i det hele tatt! Jeg har luktet mer enn jeg kunne onske jeg hadde, og jeg har vasket meg mer paa hendene enn noen gang.. Det er faktisk slik at det lukter kloakk nesten uansett hvilke gate du gaar ned her i La Paz. Jeg ser folk som urinerer og gjor fra seg paa gaten midt paa lyse dagen. Det er frastotende, og legger ikke demper paa den allerede fryktelige lukten som hele tiden sitter i nesen. Mennesker som ikke har vasket seg paa alt for lenge, det ser ut som om skitten er grodd seg fast i dem. Fattigdommen og kulden gjor alt haaplost, paa en maate. Det er ikke veldig kaldt her, men kanskje en 15 grader paa dagtid, litt varmere om solen er ute, men det er ikke saa ofte siden det forstatt er regntid..
Misjonsalliansen har noenogtyve voluntorer her i La Paz, som jeg har blitt kjent med. Arbeidet, pengene og tiden de legger ned her er beundringsverdig!! De betaler enkelt forklart for aa jobbe 7-8 timer 4-5 dager i uken med hjemlose, paa skoler, osv. Det er flotte mennesker som gjor en utrolig innsats...
Jeg bor i en leilighet naa, i et omraade som heter Miraflores, ikke den flotteste delen av La Paz, men heller ikke den vaerste... Jeg har faatt lov til aa bo hos Helena Lilleaas, og sammen har vi saa langt hatt det veldig kjekt sammen!
Igaar tok jeg farvell med de danske jentene, Sanne og Marianne. Det var trist, men siden vi bor saa naerme hjemme, kommer vi nok helt sikkert til aa treffes igjen! Det er ihvertfall planen, reunion paa Roskilde eller noget..:)
Helena L kjopte en fiolin igaar. Den kjopte hun til en jente hun har blitt kjent med her som en gang fortalte henne at aa spille fiolin var den storste drommer hun hadde. Noen av de norske voluntorene, tre av jentene der, spiller fiolin, og har sagt seg villige til aa gi henne timer den tiden de er her! Sykt kult, syntes jeg... :)
Det er en feiring paa gang her denne helgen... Det er vel hoveddag i dag, den 23. mars. Vet faktisk ikke helt sikkert hva det gaar ut paa. Har spurt flere bolivianere, politifolk, taxisjaaforer, og de sier litt forskjellige ting.. Noen sier det er fodselsdagen til en eller annen tidligere, viktig politiker, og andre sier de feirer frigjoringen fra Chile 200 aar siden.. Jeg vet ikke, men show er det iallefall.. De marsjerer og spiller ivei paa alle mulige intrumenter, og alle de forskjellige sangene de spiller samtidig danner tilsammen en bra vekkerklokke - man orker ikke ligge aa hore paa det, saa man gaar like gjerne utenfor og ser paa paraden. Militaer folk, karnevaldrakter, sho og hei!
Savner dere der hjemme, selv om jeg vet at vi sees igjen snart... :)
KLem H
Misjonsalliansen har noenogtyve voluntorer her i La Paz, som jeg har blitt kjent med. Arbeidet, pengene og tiden de legger ned her er beundringsverdig!! De betaler enkelt forklart for aa jobbe 7-8 timer 4-5 dager i uken med hjemlose, paa skoler, osv. Det er flotte mennesker som gjor en utrolig innsats...
Jeg bor i en leilighet naa, i et omraade som heter Miraflores, ikke den flotteste delen av La Paz, men heller ikke den vaerste... Jeg har faatt lov til aa bo hos Helena Lilleaas, og sammen har vi saa langt hatt det veldig kjekt sammen!
Igaar tok jeg farvell med de danske jentene, Sanne og Marianne. Det var trist, men siden vi bor saa naerme hjemme, kommer vi nok helt sikkert til aa treffes igjen! Det er ihvertfall planen, reunion paa Roskilde eller noget..:)
Helena L kjopte en fiolin igaar. Den kjopte hun til en jente hun har blitt kjent med her som en gang fortalte henne at aa spille fiolin var den storste drommer hun hadde. Noen av de norske voluntorene, tre av jentene der, spiller fiolin, og har sagt seg villige til aa gi henne timer den tiden de er her! Sykt kult, syntes jeg... :)
Det er en feiring paa gang her denne helgen... Det er vel hoveddag i dag, den 23. mars. Vet faktisk ikke helt sikkert hva det gaar ut paa. Har spurt flere bolivianere, politifolk, taxisjaaforer, og de sier litt forskjellige ting.. Noen sier det er fodselsdagen til en eller annen tidligere, viktig politiker, og andre sier de feirer frigjoringen fra Chile 200 aar siden.. Jeg vet ikke, men show er det iallefall.. De marsjerer og spiller ivei paa alle mulige intrumenter, og alle de forskjellige sangene de spiller samtidig danner tilsammen en bra vekkerklokke - man orker ikke ligge aa hore paa det, saa man gaar like gjerne utenfor og ser paa paraden. Militaer folk, karnevaldrakter, sho og hei!
Savner dere der hjemme, selv om jeg vet at vi sees igjen snart... :)
KLem H
tirsdag 17. mars 2009
Jon Magnus Stenberg, takk for gode minner.. Hvil i fred.
La Paz er en meget spesiell by.. Det er lite typisk det jeg allerede har sett av soramerika.. Saa mye liv i gaten, folk og biler og boder overalt!
Etter Inkatrail, som sagt en utrolig spesiell opplevelse, kom vi til "agua caliente" hvor jeg fikk min aller forste profesjonelle massasje! Det var utrolig deilig etter tre dager med sekk paa ryggen, og saare fotter. Et par dager etter dro jeg og 6 andre fra gruppen sor-vest for Cusco og raftet! Vi raftet i gradene 3-4, 5 er hoyste grad! Det var utrolig kjekt, og baaten jeg var i "surfet" ogsaa paa en bolg i lven, det var veldig vaatt, men sykt fett! Mot slutten hoppet vi uti det 13 grader kalde vannet og bodyraftet i 10 min nedover elven i susende fart! Vi hadde alle vaatdrakter paa, men ble selvfolgelig likevell vaate. Jeg ble veldig kald, og fikk ikke varmen i meg for seint paa kvelden, da hadde jeg feber, og var litt for varm.. Det var likevel verdt det, synes jeg.. Ligge aa flyte nedover en elv og se opp paa Andesfjellene rundt meg - fantastisk!!
Etter et par sengeliggende dager, og en illevarslende diagnose, salmonelle og tyfoidfeber, og antibiotika, foler jeg meg helt frisk! Jeg fortsetter likevel antibiotikakuren helt ut.. Om det var salmonella eller ikke vet jeg ikke enda, men jeg faar de endelige resultatene paa mail om et par dager.
Etter Cusco dro vi 8 timer med buss til Puno, lake Titicaca. Det er utrolig at en innsjo kan vaere saa stor, som havet, er den.. Og ikke nok med det, men den ligger nesten 4000 moh!!! Nydelig sted, og menneskene her er flotte. Vi var paa "homestay" en natt. Da bodde vi to og to hjemme hos en familie og spiste middag med de, pratet litt, (spansken min skulle saa gjerne vaert bedre, men haandordboken hjalp godt ;)), saa fikk vi prove nasjonaldrakter, elle hva det naa er. Det var kult! Har kule bilder fra det, og ja, jeg skal snart faa lagt ut bilder! De bor virkelig i helt enkle hus, og til middag var det stekt egg og ris. Toalettet var et hull i bakken, 100 meter fra huset.
Naa er jg som sagt i La Paz, Bolivia! Det er flott, men ogsaa veldig trist! Igaar tok vi farvell med alle de gode vennene vi ha faatt paa denne turen. Aller mest kommer jeg nok til aa savne Sara, min romvenninde som jeg er blitt saa glad i! Hun bor heldigvis i Sverige, saa et helgebesok er ikke umulig! Jeg bor naa sammen med to danske jenter fra GAP-gruppen (GAP = great advanture people) paa et hostell naer sentrum. Jeg haaper aa treffe paa Helena Lillaas, en venninde fra Bergen, imorgen, de danske jentne eiser videre til Buenos Aires om et par dager..
Igaar var en veldig bra dag, bortsett fra en taarevaat kveld med takk og farvell! Vi dro en times tid utenfor La Paz, jeg og 7 andre fra gruppen, med sykler og utstyr, og syklet "death road". 3000 hoydemetre downhill, 64 km, 4 timer! Utrolige scenarier, fost hoyfjell, siden jungelaktig landskap! Veien vi syklet paa var en to - fire meters bred grusvei, med mange hundre meters dropp paa venstre side!! Armene mine er helt utslitt idag etter all bremsing og bar det aa hold seg fast til rattet! Da vi kom frem badet vi i et basseng, og spist lunsj paa et hotell. Vaeret var bra, vi ha stort sett vaert veldig heldig med vaeret, faktisk! Det var en straalende dag, masse bilder fra dette ogsaa!
Naa skal vi ta livet med ro et par dager, for det har vaert mye som ha skjedd de siste ukene.. Kanskje vi stikker en tur ned paa makedet, og shopper litt.. Hvem vet.. Det blir sikkrt bra! :)
Og ja, jeg suger alt til meg, og jeg elsker dette!! Studere til hosten, eller..? :)
og Johannes, Gratulerer saaaaa masse med dagen aller verdens beste lillebror! Elsker deg gutten min:)
Jeg for forresten besok om et par uker, paa Costa Rica, faktisk.. Mr Karl Eirik Hordnes kommer og er med meg der i to uker!!! 3 April blir en stor dag! :)
Jeg skriver nok snart igjen,
Klem H
La Paz er en meget spesiell by.. Det er lite typisk det jeg allerede har sett av soramerika.. Saa mye liv i gaten, folk og biler og boder overalt!
Etter Inkatrail, som sagt en utrolig spesiell opplevelse, kom vi til "agua caliente" hvor jeg fikk min aller forste profesjonelle massasje! Det var utrolig deilig etter tre dager med sekk paa ryggen, og saare fotter. Et par dager etter dro jeg og 6 andre fra gruppen sor-vest for Cusco og raftet! Vi raftet i gradene 3-4, 5 er hoyste grad! Det var utrolig kjekt, og baaten jeg var i "surfet" ogsaa paa en bolg i lven, det var veldig vaatt, men sykt fett! Mot slutten hoppet vi uti det 13 grader kalde vannet og bodyraftet i 10 min nedover elven i susende fart! Vi hadde alle vaatdrakter paa, men ble selvfolgelig likevell vaate. Jeg ble veldig kald, og fikk ikke varmen i meg for seint paa kvelden, da hadde jeg feber, og var litt for varm.. Det var likevel verdt det, synes jeg.. Ligge aa flyte nedover en elv og se opp paa Andesfjellene rundt meg - fantastisk!!
Etter et par sengeliggende dager, og en illevarslende diagnose, salmonelle og tyfoidfeber, og antibiotika, foler jeg meg helt frisk! Jeg fortsetter likevel antibiotikakuren helt ut.. Om det var salmonella eller ikke vet jeg ikke enda, men jeg faar de endelige resultatene paa mail om et par dager.
Etter Cusco dro vi 8 timer med buss til Puno, lake Titicaca. Det er utrolig at en innsjo kan vaere saa stor, som havet, er den.. Og ikke nok med det, men den ligger nesten 4000 moh!!! Nydelig sted, og menneskene her er flotte. Vi var paa "homestay" en natt. Da bodde vi to og to hjemme hos en familie og spiste middag med de, pratet litt, (spansken min skulle saa gjerne vaert bedre, men haandordboken hjalp godt ;)), saa fikk vi prove nasjonaldrakter, elle hva det naa er. Det var kult! Har kule bilder fra det, og ja, jeg skal snart faa lagt ut bilder! De bor virkelig i helt enkle hus, og til middag var det stekt egg og ris. Toalettet var et hull i bakken, 100 meter fra huset.
Naa er jg som sagt i La Paz, Bolivia! Det er flott, men ogsaa veldig trist! Igaar tok vi farvell med alle de gode vennene vi ha faatt paa denne turen. Aller mest kommer jeg nok til aa savne Sara, min romvenninde som jeg er blitt saa glad i! Hun bor heldigvis i Sverige, saa et helgebesok er ikke umulig! Jeg bor naa sammen med to danske jenter fra GAP-gruppen (GAP = great advanture people) paa et hostell naer sentrum. Jeg haaper aa treffe paa Helena Lillaas, en venninde fra Bergen, imorgen, de danske jentne eiser videre til Buenos Aires om et par dager..
Igaar var en veldig bra dag, bortsett fra en taarevaat kveld med takk og farvell! Vi dro en times tid utenfor La Paz, jeg og 7 andre fra gruppen, med sykler og utstyr, og syklet "death road". 3000 hoydemetre downhill, 64 km, 4 timer! Utrolige scenarier, fost hoyfjell, siden jungelaktig landskap! Veien vi syklet paa var en to - fire meters bred grusvei, med mange hundre meters dropp paa venstre side!! Armene mine er helt utslitt idag etter all bremsing og bar det aa hold seg fast til rattet! Da vi kom frem badet vi i et basseng, og spist lunsj paa et hotell. Vaeret var bra, vi ha stort sett vaert veldig heldig med vaeret, faktisk! Det var en straalende dag, masse bilder fra dette ogsaa!
Naa skal vi ta livet med ro et par dager, for det har vaert mye som ha skjedd de siste ukene.. Kanskje vi stikker en tur ned paa makedet, og shopper litt.. Hvem vet.. Det blir sikkrt bra! :)
Og ja, jeg suger alt til meg, og jeg elsker dette!! Studere til hosten, eller..? :)
og Johannes, Gratulerer saaaaa masse med dagen aller verdens beste lillebror! Elsker deg gutten min:)
Jeg for forresten besok om et par uker, paa Costa Rica, faktisk.. Mr Karl Eirik Hordnes kommer og er med meg der i to uker!!! 3 April blir en stor dag! :)
Jeg skriver nok snart igjen,
Klem H
Abonner på:
Innlegg (Atom)