Jeg husker godt Mariann og Mari i 5, 6, eller 7 klasse.. De hadde funnet ut at de skulle starte barnehjem i Bolivia. At det var akkurat Bolivia var en gaate, for det var bare et navn de nesten trodde de hadde funnet paa, og var superoverrasket da de fant det siden paa kartet.. Arbeidsfordelingen husker jeg ikke, men de engasjerte en hel del av oss jentene, og vi skulle strikke, lage mat og styre paa. De ante ikke hvor rett de hadde om behovet her iallefall. Aa si at ting her er haaplost, gjor det nettopp det, men det er saa naermt til haaploshet som jeg aldri har opplevd det. Det er aerlig talt vanskelig for meg aa vaere her oppe, fysisk, pga av hoyden - kroppen min faar ikke nok oksygen og jeg klarer rett og slett ikke bli frisk -, eller psykisk, fattigdommen slaar meg hardt i magen, og jeg blir rett og slett fysisk enda daarligere...

Igaar fikk jeg hore at en gutt paa barnehjemmet der Kristine, en av de norske jentene, jobber dode. Han kunne ikke snakke - han var stum, og hadde blitt kvalt av sitt eget oppkast i sovne.
Historier om barn som ble foreldrelose "litt og litt" pga foreldrenes alkoholisme. Barn som er kronisk forkjolet av den enkle grunn at de ikke bruker sokker. Tidligere president som ranet Den Nasjonale Bank og lever i sus og dus i USA et sted. Narkotikatrafikken som stadig vokser, kokaplanter tar over frukt- og gronnsaksplantasjonen. Det blir dyrere for bolivianeren aa leve med et ok kosthold siden import selvfolgelig er et dyrere alternativ.. Underernaering er den aller vanligste sykdommen her blandt barn, og 8 aaringer ser ut som de er 5..

Vi var ogsaa paa besok til det aller fattigste omraadet her i La Paz, "El Alto", en egen by, egentlig, som ligger 300 meter hoyere enn La Paz paa hoysletten. Barna der er nydelige og glade og tilsynelatende fulle av livslyst. Jeg og Helena var hjemme hos en familie paa 7, og kampen om aa overleve gjemmer seg bak husveggene og mange lag med klaer. Foreldrene har et lite laan i banken som de ikke klarer aa betale ned, fordi de sitter paa gaten og selger gensre til 1 krone og 50 ore, eller bygger veier og blir betalt 4 kroner meteren... Smaa barn paa 3-4 aar sitter hjemme helt aleine mens mor er ute paa arbeid, faar minimalt med tilsyn. Alt dette, og daarlig hygiene, ingen som helst form for helseordning, dvs denne ordningen er bare alt for dyr for dem som i utgangspunketet ikke eier naalen i veggen. Det er rett og slett bare vondt aa se det. Den politiske situasjonen er nearmest latterlig. Den nyvalgte presidenten symatiserer med de fattige, saa han har rett og slett annsatt sin gode venninde uutdannet husmor som justisminister! Korrupsjon, egoisme, daarlige beslutninger fra staten.... Jeg tror jeg befinner meg i helvete paa jord. Og likevel har jeg det godt som fy... Masse inntrykk og vonde historier og bilder....

Helena Lilleaas tar godt vare paa meg da. Hun har vaert her i nesten to maaneder og er for aa si det teit, "vant til det". Men hun sier mye bra.. Det lille vi gjor, vi maa tro at det er bra det og, ikke glemme gleden vi har spredt ilopet av en dag.. Helena og familien gav en pengesum til arbeidet hun var med paa oppe paa El Alto. Det var ingen voldsom sum, men alt man fikk kjopt for dem var flott! De kjopte ulltepper, ris, sukker, pasta og olje til 7 familier! Dette var de aller fattigste familiene paa daghjemmet, og aa faa lov aa vaere med aa se gleden i oynene deres da de fikk disse enkle tingene var nydelig. Jeg faar prove aa ta med meg dette, og naere haapet om en bedre fremtid for dem her i La Paz og El Alto...

Jeg vet ogsaa hva 23. mars er.... Det er "dia del mar", havets dag. Det er ingen feiring, men mer et minne om det de en gang hadde for chilenerne tok kystomraadene deres.

Jeg merker at savnet hjem oker... Og jeg er mektig lei av hoyden... Med et lite haap, H